The Battle of Leyte Gulf was fought from 23 - 26 October 1944 and is considered the conflict's largest naval engagement. Returning to the Philippines, Allied forces began landing on Leyte on October 20. Responding, the Imperial Japanese Navy launched plan Sho-Go 1. A complex operation, it called for multiple forces to strike the Allies from several directions. Central to the plan was luring away the American carrier groups that would be protecting the landings.
Slaget ved Leyte Gulf var et sjøslag under andre verdenskrig som fant sted ved øya Leyte på Filippinene fra 23. til 26. oktober 1944. Slaget blir vanligvis regnet som det største i krigen. Slaget ble utkjempet mellom marinestyrker fra USA og Australia på den ene siden, og den japanske flåten på den andre siden. Krigshandlingene fant sted i og ute på havet mellom og ved de filippinske øyene Leyte, Samar og Luzon. Den 20. oktober invaderte USA øya Leyte, som del av en plan som skulle isolere Japan fra landområdene de okkuperte i Sørøst-Asia, særlig med tanke på å fravriste den japanske krigsmakten og industrien krigsviktig tilgang på olje. Den japanske flåten mobiliserte så godt som alle større krigsskip i et forsøk på å slå tilbake den allierte invasjonen, men ble jaget vekk av den amerikanske marinens 3. og 7. flåte. Japans flåte led store tap, og fikk siden aldri en tilsvarende krigsstyrke. Under resten av Stillehavskrigen lå størstedelen av de store japanske krigsskipene, i mangel på drivstoff, i basene sine, hvor de måtte tåle tap under vedvarende flyangrep.
Slaget ved Leyte Gulf besto egentlig av fire ulike trefninger mellom de stridende maktene. Det omfattet slag i Sibuyansjøen, Surigaosundet, utenfor Kapp Engaño og ved øya Samar, såvel som andre mindre angrep i området. Under slaget benyttet det japanske flyvåpenet organiserte kamikazeangrep for første gang. Japan hadde på dette tidspunkt færre krigsfly enn de allierte hadde krigsskip, noe som viser hvor svekket Japan var som krigsmakt i forhold til de allierte høsten 1944.
